Gita S. Norheim
gita.no

I det andre arbeidet er de fire figurene nokså like på utsiden, de viser lite av sitt indre og forholder seg godt til hverandre.
Den ene som sitter aleine forestiller en som er mer opptatt av å se verden enn å skulle skjule sitt indre for å passe inn. Den har mange tanker og ideer symbolisert ved de innfelte gjenstandene. Hennes åpne og annerledes måte å se verden på er symbolisert ved vidvinkellinsa man kan se gjennom fra innsiden hennes og ut.
Den ytterste av de tre som står sammen tenker jeg på som en som veldig gjerne vil være med de andre og er snill og blid på utsiden. Men som har fortvilelser inni seg. Den føler seg stygg og dum med de vonde følelsene og ser ikke det fine den også er, symbolisert med ”diamantkjedet”. Hva gjør man for å orke å ha det sånn? Den grå formen på forsiden symboliserer at den ikke klarer å skjule det vonde helt.
Den midterste tenker jeg at er klar over verdien sin, den vet at den er fin innerst inne. Den har en skatt som hun beskytter. Den har fått doble konturer på forsiden fordi den viser klart grensene for hva den vil. Den har trygghet nok til å dele med de andre to.
Den nærmest hjørnet er kanskje litt mer rampete i uttrykket på forsiden, aktiv og på vei videre. Mens på baksiden har jeg ønsket å lage den litt rampete og utadvendte ganske skjør og forsiktig inni. Litt flyktig og uklar i følelsene som ligger der i mange lag men er mulig å overse siden de ikke er påtrengende for øyeblikket.
----------
Vil bare nevne til slutt at jeg ikke prøver å lage en hel person utav de to sidene. Vi har mange sider og ofte når jeg tegner flere personer i et bilde så er de egentlig mange sider av en person.

Som liten er man 100% avhengig av voksne og man påvirkes og formes av omsorgspersonene. Etterhvert løsriver man seg mer og mer - noe som jo kan være vanskelig og skummelt - men etterhvert befriende. Dette er en lang prosess som elevene er midt inne i, hvor det kan være fint å kjenne på egne krefter og bli bevisstgjort på forskjellige sider ved denne prosessen. Man skal frigjøre seg men likevel har man med seg omsorgspersonene hele livet på godt og vondt.

I det tredje arbeidet er dette utgangspunktet.

På den hvite siden er barnet i opposisjon, det krever styrke å stå opp for sin egen person mellom omsorgspersonene som ser en og styrer en med blikk og vilje. Kanskje spesielt når blikkene bare vil en godt og det likevel ikke stemmer med det man vil og trenger.

På den gule siden står barnet fremdeles mellom de to foreldrene/omsorgpersonene men er en egen person. Det kan forholde seg til dem ved å vite om at hver person ser verden på sin måte og at det har lært mye av å se verden med deres blikk . Det står trygt mellom dem men det har frihet til å leve sitt eget liv. Jeg har satt inn plexiglass i hodeformene slik at barna kan krype inn og se verden to forskjellige farger - prøver på den måten å visualisere at for forskjellige personer kan de samme omgivelsene se helt ulike ut, og at alle har sitt utgangspunkt, sin fargenyanse å se verden gjennom.