Gita S. Norheim
gita.no

havnebilde


De grunnleggende forutsetninger.


Vi har alle et kommunikasjonsbehov. Det er en grunnleggende forutsetning for alle samfunn; fra vår egen sivilisasjon til de mest primitive dyresamfunn. Kommunikasjon går fra de nesten umerkelige og ubevisste signaler som for eksempel kroppsspråk via de operatiske geberder til tastetrykk på en pc. Vi kommuniserer gjennom talespråk, musikk, litteratur og bilder. Siden den fotografiske prosess ble oppfunnet for over 150 år siden, og omtrent samtidig at de moderne trykkprosesser kom til, har menneskenes sivilisasjoner vært oversvømmet av bilder. Vi ser hundrevis, ja tusenvis av bilder hver dag, vi ser så mange bilder at vi ikke makter å ta dem inn over oss lenger.


Men av og til skjer det altså. Dette at et bilde nekter å la seg overse, nekter å bli glemt. Dette skjedde meg i fjor sommer, under Sommarutstillinga i Seljord. Det var en god og variert utstilling, men med de fordeler og ulemper som en massemønstring ofte gir.
Da kommer et av disse øyeblikkene hvor man føler at man blir holdt fast. Av bilder. Det var ikke ett spesielt bilde, men hele serien på 12 - 14 bilder. Enkle pennetegninger i lite format, pluss et lite, håndlaget hefte med en serie tegninger i rekkefølge med enkle, korte titler.

Bildene er ikke vakre i den vanlige oppfatning av begrepet, men det er det som er så underlig med enkelte kunstnere ; det er ikke det skjønne som griper tak i oss. Det er det levde livet, erfaringen, smerte og angst som ofte får oss til å stoppe opp ved en kunstner eller kunstverk. De aller fleste mennesker har opplevd vanskelige perioder, hvor ting har sett håpløse ut, og man føler at man er alene og misforstått, presset og underkuet. Og det er nettopp med disse erfaringene man klarer å identifisere seg med og få innsikt i hva kunstneren formidler. Det er også av en eller annen grunn ofte kunst av denne karakter som blir stående igjen efter et kunstnerliv.
Dette er en del av den såkalte kunstnermyten som oppstod i det 19. århundre, nemlig at ulykkelige og fattige kunstnere laget den beste kunsten. Dette er selvfølgelig en grov forenkling, i tillegg til at årsak / virkningsforholdet er snudd på hodet. Det har sannsynligvis heller vært slik at de kunstnere som laget disse bildene aldri gikk på akkord med seg selv, men skapte sine kunstverk til tross for motgang, fattigdom og personlige problemer.


God kunst er alltid personlig, men ikke privat. Det er ofte dette som skiller den seriøse kunstner fra de som driver med egenterapi. Ikke at seriøse kunstnere ikke driver med egenterapi, det gjør vi vel alle på et eller annet nivå, men de makter å tilføre sitt uttrykk en dimensjon som gjør at de aller fleste vil kunne få en kommunikasjon med verket. Og her er vi ved kjernen av kunsten slik som jeg opplever det. God kunst er kommunikasjon, god kunst forteller deg en historie du ikke visste du ønsket å høre, eller den får deg til å fortelle en historie du ikke visste du kjente.


Og det er nettopp det disse bildene av Gita S. Norheim gjør. De er personlige inntil det hudløse, men avslører ikke noe om privatmennesket, bare kunstneren. Det får deg til å starte en kommunikasjon med deg selv, en kommunikasjon som kanskje ikke er alltid like behagelig, men desto viktigere. Hennes bilder åpner en dør inn til deg selv. Og hun gjør det ved å benytte seg av den grunnleggende forutsetning for billedmessig kommunikasjon, enkle streker på en flate. I en tid hvor vi oversvømmes av bilder og kunst produsert med de mest vidløftige tekniske innretninger er det befriende å oppleve at det enkle, det basale allikevel har en slik kraft når det er en kompromissløs kunstner som står bak.

 

Porsgrunn, juli 2003

Olav Løkke

Tilbake til oversikten

E-post: post [a] gita (punktum) no, ©Gita S. Norheim - 2019